NB: Dette er en erfaring som i aller høyeste grad er preget av undertegnedes individuelle preferanser. Den vil sannsynligvis oppdateres etter hvert.

Hilleberg Akto er et toduks solotelt på 1,6 kilo (komplett med stenger og plugger). Teltet er 90 cm høyt, 220 cm langt og (på det bredeste) 90 cm bredt. Forteltet er stort nok til utstyr og enkelt matlaging.

La det være sagt med en gang: Jeg digger dette teltet.
Det er mitt første virkelig lette solotelt, så det er mulig jeg bare er blendet av gleden ved å bære lett, men likevel: Jeg har noen telt. Og allerede etter rundt 50 døgns bruk, er Hilleberg Akto det teltet som aller helst dyttes i sekken. For en som ferdes mye ute på egenhånd, har dette teltet alt: Solid konstruksjon og solide materialer som tåler røff bruk, godt med plass for en person med mye turutstyr, og en vekt på snille 1,6 kilo. Kan man ønske mer? Joda, enda lavere vekt. Hilleberg Akto har vært i salg i årevis, og er ikke like lett som visse konkurrenters sammenlignbare og nyere teltmodeller. Helsport Ringstind Superlight (940 gram) og det ekstremt lette Terra Nova Laser Ultra (580 gram) er begge telt som slår Aktoen langt ned i støvlene når det kommer til vekt. Disse har jeg imidlertid ingen erfaring med. Denne lille tekstens budskap handler dermed ikke om sammenligning, men om det enkle faktum at Hilleberg Akto har levert langt bedre enn hva forventningene mine tilsa.

Hilleberg Akto i Mjølkedalen i Jotunheimen.

Kanskje forventet jeg for lite. For jeg trodde nok at et telt med en enkelt teltstang ville slite litt mer i sterk vind. Og at det ville være mindre plass i det, kanskje så lite at noe av turutstyret måtte ligge utendørs om natta. Men, nei: Akto har stått som en påle i hardt og brutalt uvær, og jeg har fremdeles ikke hatt med nok utstyr til å fylle det helt opp. Teltet har vært brukt på en værhard tur på Helgelandskysten, blitt røsket og dratt i gjennom flere netter i 2000 meters høyde i Jotunheimen, vært husrom for to personer (da uten innertelt) i fjellområder på grensa mellom Russland og Georgia, og gitt ly gjennom en hel måneds vandring i Oslomarka.

Leir i de georgiske delene av Kaukasusfjella. På denne turen ga Akto husrom for to voksne. Ved å droppe innerteltet og bruke ryggsekkene som hodepute, fikk vi plass til alt inne i teltet. Her foran fjellet Ushba.

Aktoen har fire pluggfester til duken og seks barduneringspunkter. På grunn av konstruksjonen, bør du plugge alle festepunkter for å få riktig form på teltet. Du kan til nød droppe å bruke bardunene koblet til stangkanalen. Enstangskonstruksjonen er som sagt overraskende solid, men sårbar for blant annet tunge snøfall. Jeg har inntil videre ikke brukt teltet midtvinters, men fikk en prøvesmak med et snøfall i april. Tung og våt snø klistret seg til teltet, og gjorde det nødvendig å stadig riste vekk snø fra ytterduken for å hindre mindre plass inne i teltet. Denne svakheten antar jeg man finner ved alle enstangstelt. Noen brukere sverger til Akto også om vinteren, men vinterstid vil nok jeg fremdeles bruke telt med mer snøsikker konstruksjon og mer plass til koking innendørs.

Akto har akkurat nok plass til en person på langtur. Forteltet rommer en storsekk, sko og lignende, mens innerteltet har plass til utstyr i hodeenden og i siden. Ellers har innerteltet en oppbevaringslomme, i tillegg til fester for en liten tørkesnor i taket.

Teltet har tre ventilasjonsåpninger: En i hver ende og en i toppen av inngangen. Denne løsningen fungerer godt og gir god fleksibilitet i forhold til lufting i mye vind og uvær. Inngangsduken kan festes som på bildet over, noe som gir god (om enn ikke optimal) lufting på varme sommerdager. Innerteltet har myggnetting i døra. Innerteltet kan også byttes ut med et som bare består av myggnetting, og som gir enda bedre ventilasjon. Bunnduken virker ellers å være ordentlig solid, og viser inntil videre ingen tegn på slitasje.

Natt i Hilleberg Akto. Vær ekstremt forsiktig ved bruk av kokeutstyr inne i teltet. Det er ikke kjempegod plass. Et alternativ er å løsne innerteltet, og ha kokeutstyret mer i midten av teltet mens man bruker det.

Akto ga husrom på en av forrige sommers mest spektakulære leirplasser, på Besseggen i Jotunheimen.

Konklusjonen er at Hilleberg Akto er et godt, romslig og solid enmannstelt som i hvert fall tilfredsstiller denne vandrerens behov for husrom vår, sommer og høst. Det har ingen detaljer som irriterer eller som kunne vært gjort bedre – det er rett og slett bare som det skal være. Faktisk har jeg, som nevnt, aldri vært så fornøyd med et telt noen gang.

På minussiden er teltet tyngre enn konkurrerende modeller, noe som gjør det til et andrevalg så lenge konkurrentene lager like solide telt. Det tidligere nevnte Terra Nova Laser Ultra er åpenbart laget av spinklere materialer, mens et telt som Helsport Ringstind Superlight nok kan hevde seg i konkurransen med 600 gram lettere vekt. Hilleberg Akto er heller ikke billig. For mange er 4350 kroner (pris akkurat nå på Sportsnett) i overkant for et solotelt.

Fiske med dupp og mark ved Stavatnet i Grane.

For en fiskenerd er det hysterisk mye glede i en innholdsrik slukboks. Min favoritt er (for tida) sluker av typen Møresilda (nederst til venstre i dette bildet). Den er en slags hybrid mellom skjesluk og sildesluk, og fisker godt under mange forhold.

Resultatet av en snau times fiske med skjesluk og spinner. Fra en sommerdag i Lomsdal-Visten.

Skjesluker
Noen mener at sluker passer best til fisk fra 400 gram og oppover, og bruker 10 og 12 grams skjesluker med nettopp disse for øye. Større fisk går gjerne på først når sluken er enda større, mens størrelser rundt 7 gram og under lokker småfisken. Uansett er skjeslukene effektive. De hermer bevegelsene til en skadd fisk og ser ut som et lett bytte i vannet.
Aktuelle skjesluker: Sølvkroken spesial, Lillauren, Åsenskjea og Favoritt.

Sildesluker
Stor fisk kan ha lettere for å ta lange sildesluker, kanskje først og fremst fordi disse kaster lenger enn skjesluker da luftmotstanden er mindre. Dermed når de dit storfisken ofte står. Sildeslukene er også førstevalg om du fisker i sjøen. Sildesluker sveives rykkvis.

Hva storfisken tar, er ikke gitt. Denne ørreten tok lillebror på mark og flytedupp en regnvåt kveld et sted i Nordland.

Aktivt markfiske
Mark er kanskje det aller mest effektive agnet. Bruk kroker i størrelse fra nr. 10 til 16 og dekk hele kroken med mark. Legg på nødvendig vekt i form av splithagl i bly (f.eks. 3 gram), som du kniper på med fingrene. I stille vann lar du marken synke til bunns og ligge i noen sekunder, før du starter en rolig innsveiving. Sveiv noen meter og la marken synke igjen.
Markfiske av samme type er også effektivt i elv. Da lar du markklysa drive med strømmen nedover. Husk å aldri ha mer slakk på snøret enn at du kan gi et raskt tilslag når fisken biter.
Både levende mark og kunstige juksemark fungerer.

Mark og flytedupp
Det finnes flere varianter av dupper. Det klassiske duppfisket er med flytedupp og markklyse, noe som egner seg best i litt vind når små bølger gynger duppen og løfter marken under vannet. Avstanden mellom krok og dupp kan være 30-250 cm. Ha større avstand jo mindre vind det er.
Du kan også fiske med duppen og et lite søkke løst på sena over kroken. Da synker marken langsomt mot bunnen og du får prøvd de ulike dybdene. Sveiv litt inn og la den synke igjen.

Levende mark, som her, er best til markfiske. Likevel fungerer også såkalte juksemark.

Teksten er tidligere trykket som faktaboks i boka Lomsdal-Visten.

Sen, sen natt ved Aklangen i Nordmarka.

Det har vært litt skralt med oppdateringer i det siste. I hovedsak fordi jeg har vært en måned på tur. Men, nå skal det igjen skje ting her inne. I dag har siden fått seg en liten ansiktsløfting (uten at layouten er heeelt ferdig av den grunn), før nytt innhold toger inn i løpet av de kommende dagene, ukene og månedene.

Bildet er for øvrig tatt ved bredden av innsjøen Aklangen i Nordmarka for et par uker siden. Stjernehimmel, null grader, en solid haug med ved, kaffe og følelsen av å være verdens rikeste mann. Slettes ikke verst. Flere bilder fra prosjektet Oslos nære villmark kommer om et par dager.

Nydelig skiføre ved Movatn i Nordmarka.

Er du blant de mange som sjekker temperaturen på morgenen, finner passende smøring, gnikker den tilfeldig under skiene og legger av gårde i troen om hele dagens smørejobb er unnagjort? Da er du absolutt ikke alene, men kan fremdeles ha litt å lære.
Her er noen hint og begreper som gjør deg litt mer forberedt til det (periodevis) krevende senvinterføret.

Skigleden blir større med riktig smurte ski.

Legg grunnlag
Du sikrer at smøringen holder lenge ved å legge et grunnlag. Dette gjør du ved å først renske vekk gammel smøring og dra fort over smøresonen med sandpapir. Legg deretter et lag med grunnvoks. Disse finnes i spesiallagde varianter, men et lag blå ekstra holder lenge. Grunnvoksen skal helst smeltes inn med et smeltejern, men kan også bare smøres tynt på.
Ved hardt og isete føre kan grunnvoksen byttes med et lag tynt klister (gjerne blått). Sett skiene ut i et kvarter og la klisteret festes. Dette sikrer at smøringen holder lenger og er særlig hensiktsmessig før lange turer.
Etter å ha lagt grunnlaget, legges dagens smøring oppå dette.

Skiftende føre
I en ideell verden hadde dette holdt. Men verden er, som kjent, langt fra ideell. Noen ganger skifter været, andre ganger passerer du flere klimasoner i løpet av kort tid. Begge deler gjelder særlig i påskefjellet. I kaldt, stabilt vær kan du klare deg toppers med samme type smøring en hel dag, men i skiftende vær trengs backup.
Derfor er det lurt å ta med utstyr for omsmøring. Dette inkluderer skirens, litt papir og alternative smøringer. En god regel er å begynne dagen med å smøre med smøring for “kaldt” vær og smøre mot varmere vær etter hvert.
Med disse punktene fulgt, er du klar for det meste. Men det finnes likevel vær der nær sagt all smøring, både tørrvoks og klister, kommer til kort. Da er rubbing et alternativ.

Fra Nordmarka.

Rubben
Rubbing brukes ved kombinasjonen plussgrader og nysnø, et føre som lett dukker opp i påsken og det er vanskelig å smøre for. Voks blir bakglatt, klister kan samle store kladder under skiene.
Rubbing er kort sagt en teknikk for å få frem “småhår” i festesonen under skien. Det er ikke spesielt avansert, det handler rett og slett om å pusse skiene med sandpapir (gjerne av grovhetsgrad 100) i et V-mønster med V-en pekende fremover på skien. Dette gir en “lodden” såle under skien, som glir godt i nedoverbakker og holder igjen i oppoverbakker. Riktignok så lenge man ikke kommer borti kaldere vær. Gjør man det, kan hårene under skiene fryse og man får is i rubben og bakglatte ski. Dette kan unngås med et tynt lag fluorpulver eller spray (som riktignok er ganske kostbart).
Vær klar over at ski som rubbes kan få dårligere feste for smøring etter hvert. Det finnes også egne rubbeski på markedet.

Siste løsning
Når alt dette kommer til kort, når du labber rundt i nysnø, utenfor spor og i virkelig bratte oppoverbakker, er det bare én type smøring som duger: Feller.

Feller er et godt alternativ når du har tung sekk eller går utenfor oppkjørte spor.

Smøreboksen
Dette finnes i en ideell, grunnleggende smøreboks:

Utstyr
- Skikloss
- Skrape
- Skirens
- Papir
- Sandpapir

Smøring
- Tre-fire typer voks i spekteret -15 – -1 grader.
- Noen alternativer for 0-føre (dette er det vanskeligste å smøre for).
- Universalklister (fungerer som regel godt), i tillegg til blått og rødt klister.

Lær deg å bruke én serie smøring, og plukk ut et spekter fra kaldt til mildt innenfor denne. Den normale skigåer klarer seg lenge med smøring ment for Hvermansen, selv om en del velger kostbar proffsmøring.

Fra siste nummer av Fjell og Vidde.

Da var det på tide å oppdatere galleriet over eksempler på hva jeg driver med. Spesielt interesserte finner disse her: manepe.no/om/publisert.

Her har sølvteipen reparert en hodelykt og et par skistaver, forsterket festet til skifellene og tettet igjen vinduet i en trekkfull tømmerbu. Alt på en og samme kveld. Dagen etter reparerte jeg også en sprukket kartmappe med samme teiprull.

Hva slags type teip du velger avhenger litt av økonomi og preferanser. Min erfaring er at de billige rullene til butikker som for eksempel Clas Ohlson, fungerer helt greit, men med noe mindre slitestyrke enn dyrere teip. Gorilla Tape, som har slagordet “For the toughest jobs on planet earth” og delvis lever opp til det, er et eksempel på en dyrere teip med høy slitestyrke. Denne er svart, ikke sølvfarget, uten at det spiller noen som helst rolle.