For noen betyr høsten friskere luft og vakre farger. For andre betyr den bare jakt. I Strompdal tok fem karer fra Troms fatt på årets mest etterlengtede arbeidsøkt.
Første natt på koia. Dette har de gleda seg til i et helt år. Humøret er på topp, historiene sitter løst. Roy og Tor-Arne er stadig oppe med kikkertene for å sjekke de åpne gløttene i åssidene utenfor. Stort sett ser de "elglignende" rotvelter og trær, ting de spana lenge og vel på også i fjor og året før det.
Morgenen 25. september, første lovlige jaktdag, forsøker Viktor å skaffe seg overblikk fra fjellsidene over Strompdal. Været er lite samarbeidsvillig, sikten er dårlig og for sikkerhets skyld har Viktor glemt igjen fjellstøvlene i bilen hjemme. Joggesko med plastposer fungerer bare sånn passe i det kuperte, søkkvåte terrenget.
Tor-Arne og Påsan diskuterer fremgangsmåten for leting i en del av terrenget. De er for få jegere til å dekke alle elgens eventuelle fluktmuligheter og må derfor tenke strategisk.
Med hjelp av jemthundene Djengis Khan og Tacha gjennomsøker Påsan gammelskogen i Nordmarka etter elg. Uten hell.
Tor-Arne prøver å få overblikk fra et av utsiktspunktene i dalen. Men tåke og stadige regnbyger hemmer sikten.
Været spiller ikke helt på lag. Det skal vise seg å bli en regnvåt jaktuke med mye innesitting. Regn og kun observerte fotspor av elg kompenseres med store doser kabal og kaffe.
Jobben må likevel gjøres og nå og da drister gutta seg ut i håp om å finne noe skytbart. Roy har imidlertid ikke dårlig tid med å bevege seg ut i været som nå også leveres med minusgrader og snøslaps.
Elvene vokser. Roy krysser Breivasselva for å lete etter dyr i den sørøstlige delen av jaktvaldet og må finne seg i en skikkelig dusj på veien over hengebrua.
Det er ikke alltid like lett å komme inn i en Jerven-duk, særlig ikke i sterk vind. Men er man først innenfor stoffet stenges alt vær ute.
Nok en dag uten jaktutbytte er over. Tor-Arne steker medbrakte pølser og prater om hvor mye han gleder seg til å sette til livs skikkelig elgkjøtt.
Så, en dag, skjer det endelig noe. Andreas og Tor-Arne konstaterer at en hel liten elgfamilie har plassert seg på en kolle sør i Strompdal. Gjennom kikkertene ser de en okse i selskap med ku og kalv.
Andreas og Tor-Arne vurderer ulike veier for å komme på skuddhold av dyra. Gjennom jaktradioen dirigeres resten av jaktlaget til strategiske posisjoner i terrenget.
Etter to timers intens smyging smeller skuddene. Både kua og kalven faller på stedet, men kua trenger flere skudd før hun til slutt segner om. Hun viser seg å være en trebeint ku, et dyr som har blitt observert i dalen i flere år. Oksen får løpe. Han stod uansett ikke på årets kvote.
Når dyra så endelig er felt, begynner det virkelige arbeidet. Kua trekkes til en passende slakteplass med tau bundet gjennom neseborene.
Kaffe kokes og sigaretter rulles. Så setter gutta i gang med slaktinga. Kjøtt og bein skilles fra skinn og innvoller. Når kjøttstykkene er ferdigskåret henges de opp i trær i nærheten, til en natts "tørking" i regnværet.
Tor-Arne er ferdig med slaktearbeidet og vasker vekk det verste av blod.
Vel tilbake på koia kan gjengen endelig feire en vellykket jaktdag. Fellingscognacen kommer på bordet og elgsuppe kokes på tunger, hjerter og brystbein. Også margebeina suges tomme for marg. Denne kvelden legger ingen seg småsultne.
Dagen derpå er Roy tilbake på slakteplassen, og manner seg opp til å bære første bør med elg over fjellet til fjordarmen Storbørja der de har båt liggende. Det tar fem mann (fotografen inkludert) en hel dag å bære ut alt kjøttet.
Så er jakta over for denne gang. Gjenværende elg kan igjen labbe uforstyrra rundt i Strompdal, lykkelig uvitende om at jaktlaget allerede er i gang med å telle ned dagene til neste års mest etterlengtede arbeidsøkt
