En dag på Dovre

Jobben var egentlig å fotografere en hytte. En fin jobb. Men jammen var det ikke en del natur der oppe også. Her er noen glimt.
Jeg skal flere turer til Dovre før det faller.

HET 1: Klipp karta

Hysterisk Enkle Turtips (HET) er en serie som er ment å tikke og gå relativt jevnt her. Den vil bestå av tips som på ingen måte revolusjonerer turlivet, men som forhåpentligvis er nyttige for noen. Først ut: Kartklippekunsten.

Klipt og uklipt. Her representert med kartbladene Tjøtta og Trollhetta. Navnet på kartbladet står fremdeles på baksiden av Tjøtta-kartet.


Konseptet bak kartklippekunsten er, passende nok, hysterisk enkelt. Det består rett og slett i å klippe av alt overflødig papir på alle turkart. Hvorfor? Fordi det sparer deg for vekt, kjas og mas. Et klipt kart er ørlittegrann lettere, det er enklere å brette ned i kartmappa og – ikke minst og først og fremst – det tar mindre plass når du bretter det ut i teltet. Et klipt kart er akkurat like bredt som et gjennomsnittlig liggeunderlag – et uklipt kart er akkurat så stort at risper den intetanende turkomanjongen over øyeeplet.

Hvor mye vekt du sparer? Vel, jeg gjorde et forsøk på å veie Trollhetta-kartet før og etter klipp på en ikke helt stabil fiskevekt. Det ikke helt stabile resultatet ble at man etter klipp hadde spart 15 av 40 gram. Ikke mye, men altså i nærheten av halve vekta. Har du flere kart, tilsvarer dette fort en ekstra sjokolade.

Når du klipper, husk å bevare bredde- og lengdegradtallene i kantene. De er kjekke å ha den dagen du eventuelt må forklare noen akkurat hvor du er. Om du ikke er helt stabil på alle kartsymbolene, er det også lurt å ta med symboloversikten. Men du trenger altså bare én slik oversikt. Ta med en løs i kartmappa, så har du til alle kartbladene.

Få tenninga tilbake

Fra september til mars kan du båle så mye du vil, så sant værforholdene tillater det. Her er de beste båltipsene.

For noen er 15. september (første lovlige båldag etter sommeren) bare en dag. For andre er dagen starten på over et halvt år med lovlig semipyromani på tur. På sju måneder med røverhistorier, mer eller mindre gode måltider og generell kos i varmen og lyset fra flakkende, røde flammer.
Det er starten på turhøsten, som snart går over i den kalde turvinteren.
Og ingen av oss som samles rundt leirbålene klager det minste på at sommeren er over.

Thomas i gang med oppfyring på Heikampen i Nordmarka.

Hvorfor?
Jeg er en bålmann. Innrømmer det gjerne. Har vært det lenge. Jeg er hjemme ved flammene. Det skal ikke mer til, for at jeg finner roa. Kanskje en presenning over hodet om det regner. Utover dét skal det minst være helvete på jord og visse personligheters tilbakekomst før jeg rives ut av bålidyllen. Det er noe med stemninga. Å stirre inn i flammene kan sammenlignes å være langt til sjøs og se inn i bølgene som velter rundt deg. Jeg antar at det er følelsen av urkrefter, noe som alltid har vært her. Banalt, men sant.

En liten bålguide
Bål er kunst, men å lage det er ingen stor kunst. De aller minst belærte utgavene av arten vår gjorde det lenge før vi løp rundt etter mammutene. Likevel er det de av oss som sliter som pokker.
De vanligste feilene består i å samle ved som rett og slett ikke brenner, og/eller å være for utålmodig under oppbygging og tenning av bålet.
Her følger noen enkle tips som gjør skogskvelden lettere.

Vedsanking
Første bud: God ved er dødt og tørt treverk.
Døde trær er ikke vanskelige å skille ut, de kjennetegnes ved at de ikke har friske skudd eller blader. Ofte finner du dem i tett skog, der mange små trær taper kampen mot kjempene. De tørre trærne er som regel de som fremdeles står oppreist, som står lent mot noe eller som på andre måter ikke ligger direkte på bakken.
Alle treslag er brukandes, men bjørk- og furuved er to personlige favoritter. Gran brenner godt, men kan gi vel mye gnister, noe som igjen kan ødelegge klær og soveposer. Tilgjengeligheten av gran (særlig på det indre østland) gjør likevel at dette er mitt desidert mest brukte bålbrensel. Jeg har knapt et plagg uten gnisthull.
Øks og sag er gode hjelpemidler under vedsankinga. Har du ikke det, klarer du deg med kroppskraft. Mye treverk kan knekkes, sparkes og hoppes til fin ved.

Bygg opp en solid steinsirkel når du har mulighet. Denne sikrer raskere glør, og med stor nok glohaug i bunnen brenner det meste.

Oppbygging og tenning
Det tryggeste er å legge stein både rundt og i bunnen av bålet. På denne måten unngår du spredning av flammene, samtidig som steinene “speiler” varmen tilbake til kubbene. Dette siste gjør at bålet brenner bedre og lettere samler en solid glohaug i bunn.
Når du har et ferdig fundament kan du bygge selve bålet. Begynn med å plassere et tørt opptenningsmiddel i sentrum av en liten “tipi” av millimetertykke fliser eller småkvist. Hva du bruker som opptenningsmiddel er opp til deg, men bjørkenever, tørt gress eller spikkefliser fungerer fint. Det gjør også en tykk bunke med tynne pinner fra de aller tynneste grenene på grana – knekk bunken i to og fyr opp i selve bruddet.
Det er litt juks, men opptenningsbrikker er et alternativ for den som vil gjøre det ekstra lett for seg selv. Husk at du trenger ekstra mye “startflamme” om den øvrige veden er fuktig.
La flammene spre seg godt i de første flisene før du legger på mer. Begynn med det minste du har og gå sakte over til grovere ved. Endre hvordan du legger på stokkene slik at det alltid kommer luft til flammene.
Vent med store kubber til bålet brenner skikkelig og glør samles i bunnen. Om flammene avtar, kan du blåse på glørne for å vekke dem til live igjen.
Eventuell våt ved kan tørkes i utkanten av flammene.

God tur
Savner du sommeren allerede? Bålturer er den beste medisin mot alt som måtte være av høst- eller vinterdepresjoner. Det er, som alltid, ingen grunn til å sitte inne.

Så fort bålet tennes, går leiren fra å være et sted - til å bli et lite hjem. Her fra bredden av elva Namsen i Nord-Trøndelag.

Noen bålregler:

  • Mellom 15. september og 15. april er det lov å tenne bål i lavlandet i Norge.
  • Dødt treverk kan sankes i skogen, men vær oppmerksom på at egne regler gjelder for visse verna områder. I noen naturreservater må du for eksempel ha med deg ved utenfra.
  • For å unngå skogbrannfaren skal du ikke plassere bålet tett inntil eller over noe som kan begynne å brenne. Fyr for eksempel ikke opp over røtter i bakken, inntil maurtuer eller trær. Tenn heller ikke bål om det er farlig tørt, særlig ikke om det blåser samtidig.
  • Det er dessuten en god regel å unngå å fyre direkte på fjell eller bart svaberg, da berget kan sprekke opp av varmen. Det tar en hel istid å slipe fjellet glatt igjen.
  • Husk alltid å slukke bålet grundig.
  • Skog, bål og svidde fiskeburgere

    Trenger man mer?
    Fra en ruslings i Krokskogen.

    Quiz for friluftsnerder

    I det siste har jeg begynt å quize med jevne mellomrom. På et utested i nærheten av basen. Det er noe nytt. Jeg skal ærlig talt innrømme at øl og sosialt tilskudd nok er de sterkeste motivasjonsfaktorene – ikke nødvendigvis selve kunnskapsleken – men likevel. Det er hyggelig. Selv om jeg ikke akkurat briljerer på quizlaget (noe for så vidt noen sjelden gjør).

    Villmarksquiz

    Hadde imidlertid spørsmålene vært hentet fra den nye boka til Lars Monsen og Pål Espen Kilstad, kunne ting vært merkbart annerledes. Villmarksquiz er den ultimate samlingen spørsmål for overentuasiastiske friluftsnerder.

    Jeg er totalt inhabil til å anmelde boka (ikke minst fordi jeg har levert ni av fotografiene i den), men synes likevel at den er så overraskende bra at den fortjener noen ord her. Overraskende fordi jeg i utgangspunktet var skeptisk til konseptet. 1800 spørsmål om turliv, ville ikke det bli innmari snevert? Og, joda, snevert har det jo til en viss grad blitt. Vil du ha quizspørsmål om amerikanske presidenter og folkemusikkvariasjoner i Mellom-Europa, er ikke dette boka for deg. Men har du et fnugg av friluftsinteresse, er tematikken så vid at du bør finne noe som fenger. Her er spørsmål om alt fra værfenomener til artskunnskap, orientering til urfolk, skalldyr til jaktvåpen. Sidene er stappfulle av kreative spørsmål, funfacts og kunnskap. Stoffet er dessuten dosert på en måte som gjør boka til et velegnet oppslagsverk og en faktisk ganske lesevennlig bok om friluftsliv. Om du for eksempel føler at kunnskapen din om kastefiske (for å velge noe passe konkret) kommer til kort, finner du en serie gode tips her. Sånn sett er dette en bok som også kan leses i eget selskap.

    Men først og fremst er den skrevet for sosiale stunder, og bør passe ved de fleste leirbål. Den skal i hvert fall få plass i mine tursekker utover vinteren.

    Les mer på nettsidene til Larsforlaget.

    Boka er godt illustrert (igjen en totalt inhabil mening). Over middels fiskeinteresserte Turkompis Andreas (oppe til høyre) er over middels fornøyd med å illustrere kapittelet om fisketeknikk

    Nordmarkas fineste?

    Turen til Mellomkollen er en opplevelse av flere ingredisenser: Tung gammelskog og blendende utsikt, ispedd et stykke tragisk Marka-historie.

    Regntung dag på Mellomkollen. Toppunktet ligger ikke høyere enn 537 meter over havet, men gir likevel flott utsikt mot Oslo.

    Har du enda ikke vekket skogtraveren i deg, er dette stedet å begynne. Mellomkollen og platået rundt den utgjør et av de fineste områdene i de bynære skogene. Første gangen jeg rotet meg opp hit, skjedde det på ren slump. Siden har det blitt mange og målbevisste turer.

    Mellomkollen er vinterstid et godt mål for skituren. Feller og fjellski anbefales.

    Utsikten
    Det er ikke det at Mellomkollen har Nordmarkas mest heseblesende utsikt. Til det har den for mange gode konkurrenter. Det er mer hva man ser herfra. Her tipper skogsplatået utfor mot Oslo. Lar du blikket vandre fra Mellomkollens toppunkt i sør, rusler det nedover Maridalen, ut over Maridalsvannet, inn i de høyeste bygningene i byen og ut gjennom Oslofjorden. Du er langt til skogs, men likevel tett innpå storbyen. Nord på kollen finner du vide utsyn innover mot de virkelig dype skoger. Fra få steder virker Nordmarka så stor som her.

    Verna alper
    Et titalls åser utgjør det overivrige entusiaster gjerne henviser til som Maridalsalpene. Disse ligger i en nordlig halvsirkel rundt Maridalen. Blant dem er Mellomkollen selve juvelen. Høyden har blant annet gitt navn til Mellomkollen naturreservat, et område som ble vernet i 2001. Innenfor vernegrensene ligger flere kronglete og spennende åser med rikt dyreliv, gammel granskog, dype kløfter og bekkedaler. Her er det mye elg og hele 50 ulike fuglearter er registrert i reservatet. De tre store hønsefuglene, storfugl, orrfugl og jerpe, er flittige brukere av området.

    På toppen en tidlig vårdag i 2011.

    Fascinerende eventyrskog
    Å bevege seg rundt i reservatet er et aldri så lite eventyr for vandrere med friske bein og fascinasjon for meningsløst strev. Det går over stokk og stein og flere steder må lett klyving til gjennom kløfter og over velta grankjemper. Rundt deg veksler skogen fra tett til tettere, med en villmarksfølelse man sjelden finner så nær Norges største by.
    Terrenget kan være utfordrende, men aldri direkte skummelt. Du skal ha bra uflaks for å skade deg skikkelig i Mellomkollen. Likevel rommer skogene her oppe historien om en tragisk ulykke.

    Skuddet
    Det var i 1849 at en av de aller første Marka-pionerene møtte en underlige skjebne her.
    Bernhard Herre (f. 1812) kom fra en forhenværende rik kjøpmannsfamilie i Oslo. Han var blant de første byfolk som syntes det var vettugt å bruke tid i skogen og som skrev om det i ettertid. Før ham var det i hovedsak tømmerhuggere og andre arbeidere som trakk ut mellom trærne. Herre var blant de første til å bruke Marka til rene rekreasjonsformål. Han beskrev skogen som sitt andre hjem og skrev malerisk om dens ”ørkesløse myre” og ”fraadende elve”. Han var en friluftsmann av sin tid og en ivrig jeger.

    Mellomkollen sett fra Maridalen.

    Og det var under en jakttur sommeren 1849 at tragedien skjedde i en bratt kleiv rett sør for Mellomkollen. Ingen vet sikkert hva som hendte, men et skudd gikk av og drepte Bernhard Herre. Noen mener at han var på vei opp en skrent, mistet geværet og ble drept av et vådeskudd. Andre igjen mener det kan ha vært selvmord.
    Minnet om Herre er bevart for ettertida i boka ”En Jægers erindringer”, som består av flere av hans egne tekster og som ble samlet og utgitt etter hans død. Dagens skogsvandrere kan lese mer om pioneren på en minneplate, som står ved Herres dødssted langs blåstien fra Skar.

    Fakta Mellomkollen:
    Høyde sør i Nordmarka. Den enkleste turen opp går du på blåstien fra gamle Tømte gård, rett nord for kollen. Fra stien har du flere steder flott utsikt nordover. Den mest spennende turen får du likevel om du går utenfor stiene, for eksempel på kompasskurs fra Masteputten ved skogsbilveien mellom Tømte og Movatn.
    Det går greit å sette opp telt på toppen. Rett øst for kollen, nede i en dyp kløft, ligger en steinheller med ly for en eller to personer.

    Snart kommer vinter’n

    Men inntil videre klarer jeg meg med høsten.
    Noen glimt fra Oslomarka.

    Facebook

    Likebox Slider Pro for WordPress