Verdens letteste tur

Solvarme planter og fuglesang. Bekker klukker mellom lyngtuene idet jeg klyver opp lia over innsjøen Bygdin. På nok en tur innover gode, gamle Jotunheimen. Jeg har vært her flere ganger tidligere. Likevel føles denne gangen så helt annerledes. For har jeg virkelig sekk på ryggen? Joda, den henger visst bak der.

Har jeg blitt sterkere? Neida. Jeg er bare superlett.

Eksperimentet

Ideen til denne turen startet med to spørsmål. Og spørsmålene var sånn: Hvor mye veier verdens letteste tursekk om du fyller den med verdens letteste turutstyr? Og hvordan fungerer egentlig det utstyret i praktisk bruk?

Jeg fant ikke svar. Og bestemte meg for å forske selv. Så jeg saumfarte markedet etter de letteste av de lette produktene, fant superlette alternativer til alt fra klær til telt, forkastet det som virket for spinkelt til seriøst turbruk, og satte resten opp i en pakkeliste. Så var det å få tak i utstyret, måle og veie, pakke sekken og dra på tur.

Lettere enn noen gang tidligere.

Hysterisk lett

Og jeg er allerede overrasket av effekten. Egentlig har jeg aldri vært opptatt av lav vekt. Faktisk har jeg båret meg nesten halv i hjel. Første gang jeg gikk alene i Jotunheimen, i ti dager som 18-åring, veide sekken 35 kilo fra start. Håpløst tungt. Bare pappas gamle tremannstelt veide over seks kilo.

Men nå. Nå tror jeg knapt noen kan ha gått lettere og samtidig hatt absolutt alt av overnattingsutstyr i ryggsekken. Telt, sovepose, liggeunderlag, primus, ekstra klær, førstehjelpsutstyr og andre nødvendige småting: Alt er der. Og vekta på alt sammen?

2,9 kilo!

Det er hysterisk lett. Riktignok har jeg i tillegg med cirka to kilo mat i sekken, men totalvekten er fremdeles lavere enn for pappas gamle tremannstelt. Og ikke nok med det: Også klærne jeg har på kroppen er superlette. Sko, undertøy og yttertøy veier bare 1,2 kilo totalt. Det er flere hundre gram lettere enn hva mange par med fjellstøvler veier ale

Første test

Så er da også noe av utstyret av typen «idiotisk lett». Jakka, verdens letteste vindtette jakke, har produsenten Montane fått ned i 48 gram. Så tynn at den er gjennomsiktig. Det er også ryggsekken som mest minner om en avansert plastpose.

​Utstyret oser ikke av holdbarhet og slitestyrke. Tvert imot. Jeg er allerede direkte redd for spisse greiner og skarpe steiner. Vil det virkelig holde? Også i sommerfjellet er det tross alt viktig å ha utstyr man kan stole på. Uværet kan plutselig komme. Og mens vi snakker om det:

– Regn, mumler jeg.

​Oppe ved Kvitevatnet faller de første dråpene. Jeg setter sekken ned og henter ut ponchoen. En 184 grams plastduk og en viktig del av utrustningen. Ponchoen dekker både meg og sekken, og fungerer som regntøy og vanntett pakkpose. I tillegg har jeg tenkt å bruke den som et varmende lag utenpå soveposen om natta. Soveposen er (selvfølgelig) av den litt for tynne typen.

Snart trommer regnet friskt. Torden buldrer i det fjerne. Jaja. Så får jeg i hvert fall testet om duken er vanntett.

Tilsynelatende solid

Ponchoen holder vannet ute, og noen timer senere stilner regnet. Fremme i Uradalen har jeg gått cirka to mil i kupert terreng. Vanligvis ville jeg vært sliten, men nå kjenner jeg det nesten ikke.

På en hylle i landskapet setter jeg opp teltet. Det veier 670 gram og var inntil nylig verdens letteste enmannstelt. Jeg kunne ha valgt en enda lettere arvtager, men det teltet er så spinkelt at produsent Terra Nova kun anbefaler det for «1-2 netter av gangen». Et klart tegn på at lavere vekt går på bekostning av kvalitet.

Mitt telt er spinkelt nok. Duken er supertynn og pluggene – herregud – er tynne som tannpirkere. Det er et strev å feste dem i den porøse bakken. Etter mye om og men står likevel teltet. Tilsynelatende solid og klar for sin første fjellnatt. Jeg fyrer opp min 44 grams primus, fyller titankjelen som veier 88 gram, legger på det 32 gram lette lokket, spiser en frysetørket middagsrett, ruller ut 126 gram med liggeunderlag, kryper i soveposen på 430 gram, brer over ponchoen. 

Og sovner tungt.

Førsteinntrykk

Vinden dundrer inn i dalen like over midnatt. Jeg våkner av teltduken som dunker meg i siden og tenker «Fint!». Nå får vi testet om 670 gram er nok til å bygge bolig i Jotunheimen. Bråkjekkheten varer til regnet igjen høljer ned der ute. Da virker det veldig lite fristende å få teltet blåst overende.

​Utover natta tiltar vindstyrken, regnet fortsetter og temperaturen er godt under 10 grader. Likevel sover jeg greit. Soveposen er tynn, men med hjelp av ponchoen holder den på varmen. Teltet står dessuten overraskende bra. Mest skuffende er faktisk liggeunderlaget, det er håpløst tynt og allerede i ferd med å gå i stykker.

​Over havregrøten gjør jeg opp førsteinntrykket: Joda, superlett utstyr har sine fordeler. Kroppen har aldri virket så frisk morgenen etter å ha båret fullt overnattingsutstyr langt inn i fjellet. Dessuten har det meste fungert godt, om man ser bort fra de plagsomme teltpluggene og lefsa av et underlag.

​Joda, dette kan bli en ålreit tur.

Videre

Nye dager med nye lette vandringer kommer og går. Ruta legges mot nye teltplasser der teltet får kjørt seg i nye værharde netter. Underveis tripper jeg innom DNT-hytta Skogadalsbøen, tar en cola der og får spørsmål om hvor resten av turutstyret mitt er. Det er tilfredsstillende å peke på minisekken og si «Alt står der». Så går turen mot Vettisfossen og ned Utladalen til Øvre Årdal.

​Hele veien er det en fryd å gå med så lett oppakning. Samtidig er det ikke til å komme bort fra at jeg savner annet utstyr. Skulle gjerne hatt litt tykkere yttertøy, litt mer stødige sko, litt mer solid sekk, litt større telt, litt tjukkere sovepose. Og så videre. Bare litt mer av alt. Det er slitsomt å alltid være forsiktig med ultratynne tekstiler og lure på om du vil holde deg varm gjennom natta. Sånt går på bekostning av turgleden.

​Dessuten er jo ikke litt tyngre utstyr direkte tungt, det heller. Kanskje bare noen få kilo ekstra totalt. Da har du klær og turutstyr som tåler en støyt og kan brukes til mye.

Og sammenlignet med pappas gamle tremannstelt er det fremdeles fjærlett.

Les mer

Om du er så nerd som meg og vil se hele pakkelista til denne turen, trykk her.

Ellers kan du lese mye mer om utstyr, tips og teknikker for overnattingsturer i boka Sov ute.