Noen vil mene at han har litt særegne interesser.
Egentlig bor han i byen. Men om Lars kan velge, starter han vårdagene i en ulovlig bygd tømmerkoie godt skjult i skogen. Han fyrer i ovnen, skrur på radioen og lar toner av femtitallsrock fylle rommet. Han spiser frokost mens småfugler prikker etter frø utenfor vinduet. Så pakker han sekken og går av sted. Om han går langt eller kort, varierer, men ferden ender gjerne på en berghylle, i en kløft eller ved noe annet bortgjemt som det er naturlig å gå til akkurat den dagen. Her ikler han seg full kamuflasje og åler seg fram til et utsiktspunkt, før han bruker de neste timene på å ligge urørlig og glane gjennom en kikkert.
«Jeg er på en måte fortroppen. En slags speider,» sier Lars.
«Det er jeg som finner reirene, og som melder ifra om det er fugl på stedet, om de legger egg, og om ungene klekkes.»
Allerede på senvinteren begynner Lars å lytte etter falk i skogen. Hører han dem, så vet han hvor de mest brukte reirplassene ligger. Han kan siden dra ut for å observere et reir ti til femten ganger i løpet av våren. I strålende solskinn og i sildrende regn ligger han her ute. Han ser egg legges og nytt liv komme til verden. Og når tiden er inne, sender han beskjeden videre til hovedtroppen. Om at det er nå det bør skje.
Da kommer Inge.
.jpg)
Inge er en elektriker som blant annet har kurs i samisk sjamanisme. Men det er ikke spirituelle krefter som fører han ut hit. Det er ikke montering av strømnett som gjør at han trekker klatresele og tau om livet, klyver opp til toppen av en stupbratt fjellvegg og firer seg ned. Inge gjør dette fordi han er glad i fugl. I all slags fugl, men kanskje først og fremst i rovfugl. De som det er litt for få igjen av. De vi ser så altfor sjelden.
De som noen mennesker betaler store summer for å eie.
En nervøs vandrefalk svever og skriker i lufta over oss. Som mor og beboer av denne fjellveggen har hun ikke behov for å invitere en mann med klatretau ned i reiret sitt. Hun har også grunn til å være redd, for når Inge klatrer opp igjen, er det liv i ryggsekken hans.
«Det var som du sa. Tre stykker,» sier Inge til Lars over lyden av skingrende toner. Så åpner han sekkelokket og løfter varsomt ut noen hvite fjærballer, tre levende støvmopper som blir sittende forsvarsløse og pipende på bakken mellom beina våre. Da Inge lener seg over dem, åpnes nebbene på vidt gap i håp om at skikkelsen skal servere noe å spise. Men fra Inges hender kommer det ikke mat. I stedet løfter han den nærmeste av ungene, tar en tang i den andre neven og klemmer til rundt et av fuglebeina. Da ungen settes ned igjen, har den en nummerert ring rundt foten.
«Vår oppgave er å merke dem, sånn at vi i fremtiden kan få vite hvor de drar, hvem som overlever, og hvem som blir borte,» sier Inge.
Ringmerkingen er ett av flere ledd i mange års arbeid for å få de norske bestandene av rovfugl på vingene igjen. I løpet av noen hektiske våruker kan Inge merke mer enn hundre fugleunger. Alle sammen av typen som skal vokse opp til å bli sterke, raske og farlige. Vandrefalker, jaktfalker, hubroer, hønsehauker og kongeørner. Over nesten hele den sørøstlige delen av Norge har Inge kontaktpersoner som følger med på reir, og som sier ifra når det er på tide at han kommer. Han klatrer i trær og i fjellvegger. Merker og merker. I den mest intense perioden, holder han på nesten døgnet rundt. Alt sammen på frivillig basis, uten at han får annet enn bensinpenger tilbake.
«Jeg mener at vi har et ansvar for at alle typer fugler overlever,» sier Inge. Og han vil at de skal overleve i det fri, ute i naturen. Derfor skal det ikke nevnes med ett ord hvor denne fjellveggen ligger. Støvmoppene på bakken er nemlig verdt en liten formue, om de blir funnet av feil personer.
På det svarte markedet sørover i Europa og videre over mot Midtøsten kan en ung vandrefalk innbringe sekssifrede beløp. De selges som jaktvåpen og statussymboler og er en handelsvare som har blitt omsatt i uminnelige tider. De eldste historiske tegnene på at mennesker har fanget og temmet falker, er hele fire tusen år gamle. Rovfuglene har vært en slags smykker for kongelige og rike mennesker, og de var blant annet ansett som viktige politiske gaver.
Her i landet er hauker og falker fanget siden middelalderen, men i dag er slik fangst i aller høyeste grad ulovlig. All rovfugl i Norge har vært fredet siden 1970-årene. Det stopper likevel ikke alle jegere. Fortsatt forsøker kriminelle å finne og fange falker i norske skoger og fjell.
«Vi får stadig eksempler på at det forsvinner fugler og egg, eller at utlendinger stoppes med fugl i bilen på vei sørover. Med tanke på hvor mye som kreves for å få tak i disse fuglene, så vet vi at kjeltringene er velorganiserte. De må ha mye lokalkunnskap, og de må kunne klatre,» sier Inge.
Noen arter, som jaktfalken, er ekstra ettertraktet.
«Jaktfalken er sjelden. Jeg synes det er hjerterått av folk å fange dem for pengenes skyld. De få vi har, bør absolutt få være i fred.»
I fjellveggen under oss har vandrefalker hekket siden reirplassen ble registrert for første gang for rundt åtti år siden. Stedet har gått i arv gjennom generasjoner av hekkende falkepar, og det vil sannsynligvis fortsette å gjøre det i all overskuelig fremtid.
Hver vår vil også Lars fortsette å ligge her. Med en kikkert foran øynene og så godt kamuflert at han går i ett med lyng og mose. Sånn sett er både vandrefalkene og han levende eksempler på ting i naturen som de fleste av oss passerer uten å legge merke til dem. Om vi da ikke skulle tråkke midt oppi det.
«En gang kom en turgåer gående, det var like før han satte føttene på ryggen min. Tror jeg skremte vettet av han da jeg rørte på meg.»
Les mer
Denne historien og en lang rekke andre fortellinger om skjulte ting og aktiviteter i naturen, finner du i boka Hemmelige Norge.
