Kartets skyggedaler

Det skjer mye på norske turstier om dagen. Friluftsliv er trendy. Turismen tar av. Et mylder av gamle og nye influensere har kastet seg på og drar hordene til fjells. Derfor, på tampen av sesongen, tar vi oss tid til å jakte på noe gammelt, nesten sjeldent: ensomheten.

For hvor ble det av stillheten? Hvor ble det av sjarmen ved å sitte på en fjellknaus og nyte synet av natur uten å skimte en eneste neonfarget skalljakke? Er det så mange der ute nå at vi har mistet muligheten til å gå lenge i egne tanker.

Svaret er et rungende nei. Rop det gjerne, sannsynligheten er stor for at ingen vil høre deg. I hvert fall her.

Stien er borte

– Vi har mistet den igjen, sier Thomas. Han står med strålene fra solnedgangen i bakhodet og ser ut over bølgende åser, sånne som eldre turskribenter ville kalt blåne bak blåne mens de skildret fuglesang og sine egne bankende hjerter.

– Det er egentlig rart, den er jo en slags hovedsti, sier jeg og studerer kartet. Stripa på papiret markerer det som burde ha vært en tydelig rute i terrenget.

Om vi hadde vært i en trafikkert del av Hardangervidda, ville vi ha stått i et hardt oppgått tråkk med varder og røde T-er ved hver sving. Her er tråkket så utydelig at vi knapt har sett det, og nå altså mistet det fullstendig. Men så er vi heller ikke på Hardangervidda.

– Kan nesten ikke være noen som går her, sier jeg.

– Fett, sier Thomas.

Fett?

Det er ikke sånn at vi er asosiale. Vi liker folk. Men vi har også en fascinasjon for det litt mystiske. Følelsen av oppdagelse. Og den følelsen er ikke strøket fra norgeskartet bare fordi så mange plutselig vil ut. De fleste turgjengere går de samme stiene. De går til Trolltunga og Prekestolen. De går i Jotunheimen og gjennom Nordmarka. De reiser til Lofoten.

​Fint, alt sammen. Vi drar gjerne dit.

Men når du bare vil oppleve natur og ha den nesten for deg selv, da kan du enten A) reise til Lofoten i november, eller B) finne et sted som Brattefjell–Vindeggen. Hørt om Brattefjell–Vindeggen? Kanskje ikke. La oss derfor ta en kortgjennomgang.

Brattefjell–Vindeggen landskapsvernområde er et stort, tilnærmet inngrepsfritt stykke natur i Telemark. Et sted med høyfjell, skogdaler og et dyreliv med eksotiske innslag som villrein. Området ligger sør for Hardangervidda og vest for Gaustatoppen. Og kanskje er det derfor, fordi det er så anonymt sammenlignet med naboene, at du knapt møter folk her inne.

Ikke at det er fullstendig øde. Her er det setre og ferdselsstier som har vært i bruk gjennom generasjoner. En hel del sauer og kuer på utmarksbeite. Men få merkede ruter og få andre turfolk.

Natur overalt

Vi burde nesten ikke skrive om det. Holde ødelandet hemmelig. Men så er heller ikke Brattefjell–Vindeggen unikt. Slike områder finnes over hele Norge. Områder hvor man kan stikke seg unna og bare være. Et steinkast fra de store stiene. Ved siden av områdene alle går i.

Du finner dem i Finnskogen på Østlandet, Forollhogna i Midt-Norge, bak annenhver haug i nord. Ja, du finner dem til og med på Hardangervidda. De er områder der natur er natur uavhengig av om friluftsliv er trendy. Der turismen aldri vil ta.

Og der Lars Monsen kanskje går, men ikke med NRK og horder av neonfargede skalljakker bak seg.

Fakta: Brattefjell–Vindeggen

Brattefjell–Vindeggen landskapsvernområde er cirka 382 kvadratkilometer stort og ble vernet i 2000. Utgjør det nest største tilnærmet inngrepsfrie naturområdet i Telemark (etter Hardangervidda). Vernets formål er å ta vare på et egenartet naturlandskap, et rikt plante- og dyreliv, samt kulturlandskap og kulturminner. Sentralt i forvaltningen av området står hensynet til den lokale villreinstammen.

Det er noe merkede stier og skiløyper i området, men få med tanke på det relativt store arealet. Turer i området kan for eksempel startes fra Hjartdal i sør, Bonsvatn i øst eller Møsvatn i vest.

Les mer

Denne typen turer og områder kan du lese mye mer om i boka Norges beste villmarksturer.

Sjekk også ut Oslos nære villmark for inspirasjon til å finne de store naturopplevelsene der man minst venter dem.