Manepe

Vi er på den blå siden av gradestokken, i den flotteste årstida for lange skogsturer. Pakk den tjukkeste soveposen og et lass med fyrstikker. Vinteren bør leves utendørs.

Teksten er tidligere trykket i Fjell og Vidde

Det var en januarmåned for en del år siden at jeg innså verdien av dårlig planlegging. Det var første dag i min første ukestur i Krokskogen og tåka var beintett. Som å tråkle rundt i en fransk brie. Jeg så ikke trær før de var tjue meter unna og var totalt desorientert. Skisporet hadde endt i begynnelsen av forrige vann og var umulig å finne i enden. Jeg hadde knapt funnet land. Så jeg hadde tydd til bushing, tråkket egne spor over duvende, snødekt myrlandskap. Nå var kartet ubegripelig og kompasset for sikkerhets skyld gjenglemt hjemme. Urutt. Det mørknet og jeg hadde gått meg vill. Innså det. På villspor i Krokskogen. Perfekt plott for en norsk grøsser. Den snasne jenta med pumpehagle var alt som manglet.
Men. Det kunne vært verre. For bortsett fra jenta savnet jeg ingenting. Alt jeg trengte var jo i sekken. Med litt flaks ville jeg ikke finne tilbake før om en uke.

Kalde kick
Er du først hekta på tur, er du skadet for livet. Ingen tvil om det. Og vinterlivet er mer avhengighetsskapende enn noe annet. Gleden ved å takle kulda og årets mest menneskekrympende årstid, slipper løs så mye dopamin i hjernene til oss lett mottagelige at bare en skogbrann kan trekke oss tilbake til virkeligheten.

Å slå leir mellom trærne, grave oss ned, fyre bål og ligge i timesvis ved flammene, er for oss skogsåndser blant de vesentlige gleder i livet. Uansett hvor banalt og enkelt det er. Det er nesten religion. Vi leser Peter Wessel Zapffe og Lars Monsen som de skulle skrevet mosebøker og vender oss mot bålet når vi ber. Ja, selv i Krokskogen, rett utenfor Norges største by, en snau dagsmarsj fra chiuvavaer og espressobarer, føler jeg denne gleden. Av frihet og kontroll, av at det rykker i det som med litt velvilje kan kalles instinkter. Alle som foretrekker bål under gnistrende stjernehimmel framfor dyre drinker under sprakende neonlys, forstår hva jeg mener. Riktignok er det ikke så mange av oss. Det er plass til flere.

Mørklagt
Tåka forsvant da mørket ankom og avdekket en gnistrende stjernehimmel. Jeg hadde funnet en leirplass i det som dagen etterpå viste seg å være et juv noen kilometer sør for Gyrihaugen, en av de mer markerte toppene i Krokskogen. Denne natta bød juvet på en vindstille, rolig krok. Mitt eget lille krypinn. Her nede så det ikke ut til å ha vært mennesker på årevis. Eldgamle kjempegraner ruvet i mørket, fullstendig urørte. I skyggen av dem lå knusktørre slektninger klare for oppbrekking. Her var det bare å ta for seg av død kvist og ved til bålet.

Hadde jeg enda kunnet se dem. For det var bekmørkt. Også lykta var gjenglemt. Urutt igjen. En strek i regninga. Jeg skulle være på tur i en uke. I januar. Det ville ikke bli mye dagslys. Men ting ordnet seg, det gjør som regel det. Mens humøret ble holdt oppe av sang og heftig, fotvarmende stepping, famlet jeg meg frem til tørr ved. Etter en halvtime var vedstabelen stor nok til en natts bålkos, til å fyre opp, lage middag og krype i posen.

Aldri alene
Den natta sank temperaturen til det laveste nivået så langt det året. Termometeret mitt, en liten reklamenøkkelring festet til sekken, mente vi nærmet oss tredve blå. Jeg veit ikke hvor mye jeg kunne stole på den. Det samme kunne det være. Inne i soveposen var virkeligheten god og varm. Jeg lå ved flammene og myste mot stjerner over tunge tretopper jevnlig bøyd av korte vindkast. Nede ved bålet var alt stille. Bare ett og annet knepp i kaffekjelen som tinet snø mellom to kubber. En satelitt passerte over himmelen. Til da eneste tegn på at jeg ikke var helt alene.
Men så bevegde noe seg i skogen. Lette, raske skritt i snøen. Da de stanset bare noen meter bak meg, snudde jeg kroppen sakte rundt og så rett i to lysende øyne. En rødrev stille mellom stammene. I ti lange sekunder så vi rett på hverandre, før den gikk sakte videre. Lyden av potetene forsvant i vinternatta.
Resten av turen tråkket jeg kosekvent sporene utenfor løypene. Sivilisasjonen, den fant meg ikke igjen før seks dager senere.